I’m good, how are you?

Everyone is really nice. Americans have mastered the art of casual politeness in a way Norwegians never will, I think. Even if the how-are-yous are only courtesy, it still adds some polish to everyday conversation and helps society move a bit smoother. And in a society with such a diverse (and large!) population, I think it’s necessary if people are to interact. Sometimes it bothers me that I can’t always tell the difference between genuine interest and polite pretense. I’m not certain if this employee or that one is being nice because they actually want to help me or if they want to give that impression in hope of a larger tip, or that I will recommend them somewhere else. And that’s something I miss from back home. We are generally less polite, but at least then you feel sure that when you encounter niceness – it’s special.

Still, I’m not complaining. 90% of the time when I stand around looking lost, someone will swiftly come up to me and offer to help me with whatever it is that I am looking for. This way I figured out the public transportation here, found my way to my hotel, to the right gate at the airport, avoided paying extra for my luggage, and so on. The staff at the university in particular are very, very helpful.

Ethnicity

Berkeley is a lot more, well, Asian than I would have expected. Not in a bad way, I just wasn’t prepared that such a huge mass of the student population – I estimate about half – are of Asian descent. I think I stand out like a weed here sometimes. I don’t have that Californian tan – white people! With deep tans! That look natural! – and I don’t walk around in shorts much either. Well, anyway. At Calapalooza – one of the greeting events where all the student societies get together to show what they have to offer – so many of them were devoted to Asian student associations. Many of these again were Christian, some not. I suppose that when they make up such a great part of the student mass I don’t really understand why they still feel the need to stick together in the way those societies seem to represent.

Weather

The weather here is balmy rather than hot. Usually it’s between 16-23 C, something that suits me very well. I’m sticking with my sunscreen, but despite this I seem to be getting a tan… :(

I need to buy sunblock, that should do it.

my poor ears

Americans are so loud. In the weekends, with people drinking – it’s not unpleasant, but I do wonder why they feel the need to drink. They seem so extroverted already. At home, some alcohol seems to be almost required for people to loosen up. That’s a failing of ours, obviously, but by contrast they seem so relaxed already. I suppose everyone has something they’d like to leave behind.

Sidsel

My parents clearly gave me the most complicated name in the history of this country. Almost no one can pronounce it – so they ask, how do you spell it? And I say, that won’t help. If they do see it they cannot understand that the D is mute no matter what. Haha, I’m glad I’m a girl and not named Odd or some such, that’d be even worse. It’s just a bit inconvenient since it’s usually the first thing you know about someone and it becomes a bit of a fuss. Or at Starbuck’s, where they always ask what your name is so they can mark your drink. I’ve been going with my last name, but that’s not easy either. Olsen in American is pronounced owl-zen, so it’s a toss-up whether my smoothie says Olsen or Ozum or something even stranger…bottom line is that I need a nickname of some sort. Suggestions?

being a stranger

Basically though…I’m good. I’ll post some pictures soon so you can get to see what it’s like visually. I hate taking out my camera, so I don’t have that many pictures yet. I feel like such a tourist. And I do try to pretend I’m not this odd foreigner walking about – with varying degrees of success. Sometimes I’ll feel right proud and then have an English blackout for the crucial five seconds in the start of a conversation, and just be completely unable to understand what the other person is saying. And then the question invariably comes, where are you from?

And I say, Norway.

And they reply, Oh wow.

Men det går bra, som Grete sier til Torhild. Det gikk bra.

Avreisen fant sted 10.40 i Bodø – første fly til Oslo. Jeg var enda litt uggen i magen med reisenerver, og det ble egentlig ikke noe bedre av at mamma så ut som hun helst ville lenke meg til Bodø by. Pappa hadde også funnet ut at det var enklere for meg om jeg hadde litt elektronikk i innsjekket bagasje. Resultatet ble selvsagt noen kilo overvekt.

Men jeg slapp å betale, så jeg var like blid!

Turen til Oslo gikk som turer til Oslo gjerne gjør. De tar en og en halv time og er like alle sammen.

Ankomst Gardermoen. Jeg brukte litt penger på taxfree’n, satt meg ned og ventet på neste fly til Island. Icelandair skal ha det – de har trivelige fly! Filmer du kan se på (utvalget er halvgodt), benplass (vel, nesten) og en førsteklasseavdeling med ordentlig benplass og brede seter. Sukk. En dag skal jeg ta førsteklasseseter på et fly bare for å finne ut hvordan det føles. Å være blant de privilegerte.

Jeg kom borti mine første språkproblemer på Islandflyene, forresten. Det er overraskende vanskelig å svare på engelsk når du får spørsmål på et språk som høres så fryktelig skandinavisk ut.

Keflavik er en stille, grei flyplass. Det islandske landskapet har en helt særegen øde kvalitet over seg. I Norge føler jeg at det er liv overalt, også der det ikke er hus, mens på Island ser liksom alt så forlatt ut. Jeg måtte le litt av myntsystemet deres – del på 20, så får du norske kroner. Dette førte til at frukt kunne koste syv hundre kroner eller mer, noe som er en litt merkelig opplevelse. Jeg torte ikke kjøpe noenting før jeg fikk sjekket valutaen (takk, O foreldre). Jeg lurer på hvordan det går med den islandske økonomien nå? Vi hører ikke like mye om dem i nyhetene lengre, men det er vel neppe blitt noe bedre for det.

Turen fra Keflavik til JFK var veldig lang. På dette tidspunktet begynte jetlaget å ha sin effekt. Så noen filmer og leste om Iwasaki Mineko-sans liv og levnet. Til sist var vi fremme – og etter 16 timer på reisefot må jeg si at førsteinntrykket av JFK ikke var imponerende. Min mentale tilstand kan best dokumenteres med følgende notat, skrevet på Mac-en min på hotellet:

Alt det der i bøkene mine om at trøtthet kan være like ille som alkohol for korttidshukommelse, IQ og sånt?

Det er sant. Alt samma.

Jeg klarte meg ganske bra frem til siste flytur i dag – til JFK, New York. På flyet forsto ikke flyvertinnene meg, eller jeg dem – de trodde jeg var islandsk, mens jeg hadde store problemer med å slå om til engelsk når de snakker noe som høres – hvis du ikke følger med – fordømt skandinavisk ut. Jeg trodde også lenge at damen ved siden av meg var en skikkelig bitch. Det viste seg derimot at hun var svensk og hadde jobbet i Norge i ett år for å kunne dra på den store verdensreisen med sin venninne.

Jøssda.

Så ankommer man USA. Altså…JFK? Seriøst deprimerende sted, i hvert fall det jeg så. Korridorer med lave tak – gammel flyplass! Slitt linoleum. ENDA MER BYRÅKRATI. Jeg måtte fylle ut et skjema så mange som tre ganger…jeg skrev feil en gang, misforsto en annen. I det minste slapp de ansatte å måtte peke det ut for meg (det holdt at de sa, du trenger ett F-etellerannet-skjema) slik de måtte med den gule linjen (vent her). På dette tidspunktet var klokken rundt ett hjemme…og rundt sju her. Gnnn.

For et mistenksomt land! Hunder som sniffer rundt etter narkotika og jeg vet ikke hva. Joda, jeg skjønner at det er et problem, men det oppleves ubehagelig likevel.
Etter litt klabb og babb og en del ansatte med litt diksjonsproblemer fant jeg riktig AirTrain for å komme til stedet der hotellets shuttle kom og hentet meg. Yay! Jeg holdt på å gå av på feil sted (men til mitt forsvar var det et gigantisk skilt med navnet på mitt hotell der, og selve hotellet var bare femti meter lengre bort…) og tok tak i feil koffert når jeg først kom ut. Facepalm. Jeg begynte å unnskylde meg (har jeg nevnt at jeg har vært på reisefot i 16 timer?!!!?!?!), men den hyggelige mannen sa: “Don’t apologize! I just arrived from West Africa.” og skjønte tydeligvis godt hva som feilte meg. Jommen lot han meg ikke gå foran ham i innsjekkingskøen også.

Snille folk. Jeg følte meg plagsom, men jeg prøver da…jeg er bare trøtt…

Her er klokken snart ni, og snart tre hjemme. Peace out. Må sjekke bagasjegrensen i morgen før jeg dusjer og sovner…

PS: 100 islandske kroner = litt over fem norske. Tragisk.

Jadda! Skal få dokumentert resten av reisen og gradvis bringe oss tilbake til the present moment. The past closest to the present, som Ellone sa.

Dette er da Sidsels veldig fancy “jeg er i USA og gidder ikke svare på alle spørsmål individuelt”-blogg. :D

Så. Følg med. Spennende ting foregår…veldig spennende…